Helsing frå Afrika / Greetings from Africa

Hei alle sammen!

Her kjem ei helsing med ynskje om ei riktig god jul og eit godt nytt år til alle lesarar av Bjørn og Tiger på Eventyr.
Tusen takk for kommentarar og helsingar.

Sjåast om ein månad! =)

Bjørn & Tiger







Hi everyone!

We wish you all a merry Christmas and a happy new year.
Thank you for comments and greetings.

See you in a month.. =)

Bjørn & Tiger

Surf's up in Nicaragua

San Juan del Sur

Vel framme i Managua svinga me innom tax-free'en og kjøpte med oss to liter Amarula. Kjekt å ha på ein regnvêrsdag.
Etter litt forhandling fekk me ein taxi til å køyre oss til buss-stasjonen der me vart kasta på ein buss i retning målet; San Juan del Sur. Pakka saman på ein kyllingbuss der konduktøren jobba villmann for å få tak i eit sete til oss e ei oppleving i seg sjølv. Bjørnen knytta bånd med fleire av bussens yngste passasjerar medan tiger'n forsøkte så godt ho kunne å forstå konduktørens spørsmål om han sku skaffa taxi til oss frå Rivas til San Juan. Ho forstod iallefall det meste... ;)
Fekk sjekka inn på Casa Oro og slukna ganske fort. Ein heil dag på reise tar på..

Neste morgon bestemte me oss for å sjekka ut stranda før me prøvde oss på surfinga. Veskene vart pakka med dei mest nødvendige ingrediensa; bok, chips og vin. ;)
På vegen kom me i prat med engelskmannen Tony, som skulle visa seg å vera ein av dei som gjorde tida i Nicaragua så fantastisk.

Morgonen etter prøvde me oss for fyrste gong på surfebrettet med dei to lokale heltane Oliver og Julio som lærarar. Både bjørnen og tiger'n var svært nøgd med innsatsen, særleg sidan begge stod på tredje forsøk.. Tre timar går fort når ein har det moro, og me hadde ingen planar om å gje oss der.. Kjapp lunsj i San Juan og det bar rett tilbake til stranda for å prøva på eigenhand.

Etter nok ein lang dag på stranda, der tiger'ns bakhovud fekk nærkontakt med Tomers surfebrett, traska me bort til det som skulle bli vår stamplass i San Juan - The Pier.
Her vart me positivt overraska av eit reggae-band som var kjempedyktige. Tiger'n fekk seg ein helt og me såg onkel Reisende Mac i egen person.

Sundagen var som sundagar skal vera, ein kviledag. Me tusla rundt i San Juan og lata som me gjorde oss kjende med den vesle byen (me vart aldreg særleg kjend utover strandlinja..). Nok ein tur på The Pier for å nyta ein Cuba Libre. Dette skulle bli ein dagleg aktivitet..

Dag tre med surfing der tiger'n nok ein gong skadar seg og byrjar å tenke at denne sporten nok ikkje for henne. Tiger'n slappa difor av på stranda medan bjørnen baksa og plaska og prøvde å komma seg på brettet. To amerikansk-baserte israelerar forbarma seg over henne og byrja å gje henne instruksjonar. Rafi og Shay sku visa seg å vera eit par fantastiske karar med gode surfeskills, som dei så smått klarde å læra bjørnen etter kvart..

Frå denne dag vart bjørnen dedikert surfar og brukte dagane på brettet saman med Rafi og Shay. Tiger'n på si side nytte dei lange morgonane og dedikerte seg sjølv til sosialt samvær med dertilhøyrande alkoholinntak. Kortspel på eit gatehjørne kl 4 om morgonen er ikkje til å kimsa av. Svært så god i strand-cricket vart tiger'n og, med gode instruksjonar frå aussiane Dave og Jarrod, og engelskmannen Ben. Tiger'n kastar tydlegvis ikkje som ei jente.

Laurdagen vart det duka for storfest med ikkje mindre enn to bursdagsfeiringar og nok ein konsert med reggae-bandet La Familia, denne gong fulltallige. Ein svært vellukka kveld som resulterte i sang, dans og ein skremmande avhengighet av raude slikkepinnar. Og mange små pranks frå Bjørnen og Daves side. Som f.eks å gje tiger'n ein slikkepinn dei hadde kasta på golvet. Snillt.

Sundagen var "last night out" og omtrent like stor som laurdagen. Noko som resulterte i at også mandagen vart "last night out".

Tysdag var det duka for å dra til Managua med kyllingbuss. Fyrst ein time til Rivas der me bytta buss, og så to timar til Managua. Då me var nesten framme spurde bjørnen om tiger'n hadde teke passet og kameraet ut av skapet på hostellet. Sjølvsagt ikkje, pass og kamera lyt bjørnen passe sjølv. Så bjørnen måtte hiva seg på fyrste buss tilbake til San Juan Del Sur og henta sakene sine, for så å komma attende til Managua samme kveld.
Med pass og kamera i bagasjen sette dei seg på Tica-bussen til San Pedro Sula i Honduras. Endeleg tid for dykking!

There and back again, a mexican tale

Mexico City
Vegen opp, fine byen og vegen attende.
Ei historie om dramatiske bilturar, dei dødes dagar med midnattsturar på kyrkjegårdar, shopping, kanselering av flybillettar og flyforvirring.

Me kom oss halvsjuke, men på bedringas veg, til Flores, kor me hadde overnatta då me besøkte Tikal. Me heiv oss inn på samme hostellet (med veldig god veggismat, bra for bjørn!) og slengte oss i kvar vår hengekøye for natta. Dagen etter byrja me den
lange turen opp mot Mexico City, fyrst buss til grensa (som bestod av eit skur langt ute i ingenmannsland. Den kjappaste grensekryssinga så langt.), så båt over ei elv som ligg på grensa, deretter eit par timars biltur opp til Palenque. Både bjørn og tiger sovna på bussen, musikk på øyra, sløve etter parasittanes herjingar i kroppen. Brått vakna me av høge skrikande lydar, sjåføren bremsa for harde livet, bjørnen kikka søvnig ut av vindauga og fekk auga på eid hjul som trilla ved sida av bussen. "Steike" tenkte den vesle bjørnen. "Nokon har mista hjulet sitt!" Det gjekk eit sekund før det gjekk opp for ho at det faktisk var OSS som mista dekket! Med stag og det heile! Sjåføren klarte å stansa bussen, me tumla forvirra og lettskremde ut for å sjå kva som faktisk hadde skjedd. Der fann me dekket i grøftekanten. Føl med på Flickr, biletebevis kjem snart! Me hadde hatt bra stor fart og nett runda ein svær sving då me hadde mista dekket. Flaks! Dette kunne ha gått mykje værre. Me fekk kapra ein taxi, som tok oss dei siste 10 minuttane til Palenque.

I Palenque sløva me vekk nokre timar før me hoppa på nattbussen til Mexico City. Tidlig om morgonen kom me fram til det me håpa var riktig by (dei kallar jo byen noko heilt anna). Me kom os fram til eit brukande hostel og fortsatte vår no endande
kamp mot ekle mageparasittar. Me byrja komma oss ganske bra. Tiger'n måtte enno ta in roleg kveld, mens bjørnen for ut på midnattstur til ein av byens kyrkjegårdar, full i krigsmaling a la gjenferd. Det var nemleg den tradisjonelle "Day of the Dead" der mellom-amerikanarar minnast sine døde. Turen bestod av ein busstur til eit marknadssentrum der me fekk sjå aztek-dans og feiring, båttur gjennom kanalane der nokon hadde hengt opp dokker (med og utan hovud) i trea på øyane (creepy!!) og til slutt eit besøk på ein stor kyrkjegard der folk samlast heile natta, med dei dødes favorittmat fint plassert, favorittmusikken spela av innleigde band, blomar, ballongar på gravene til dei små, flust med drikke og ei merkeleg blanding av djup sorg og kjempefest. Det var veldig interessant og ei heilt spesiell stemning, men ikkje så veldig behageleg, då ein følte ein tråkka inn på noko som var heilt privat og ganske så sårt. Dagen etter tura me rundt på ei by-sightseeing og oppdaga kor fin Mexico City faktisk er. Rett og slett ein vakker by, med mange spanande gøymde element som fortel om ei turbulent og interessant historie.

Dagen etter skulle me fly avgarde til Sør-Afrika. Me byrja å prate om kor fint me har hatt det i Mellom-Amerika og det kom fram at verken bjørnen eller tigeren følte seg ferdig med denne delen av verda. Kort fortald: me hasta avgarde til flyplassen, kansellerte blybillettane våre til Afrika og kjøpte nye til Nicaragua istaden. Me likar jo å reise og sjå nye stader. Det er mindre sjangsar for at me reiser tilbake hit i nær framtid, sidan det er så mange stader å sjå. Difor er det like godt å utnytte tida me har her no, og då heller ta eit enno lengre opphald i Afrika neste gong :) Men me reiser framleis til Uganda før jul!

Siste dagen gjekk med til shopping og eit forsøk på å få sendt heim litt stæsj. Det viste seg å være vanskeleg. Me enda opp med å springe rundt halve byen, fyrst for å kjøpe boksar, så få dei pakka inn, så finne minibank for å betale dei hundre og ørti stempela. Sjølvsagt stengte postkontoret før me kom oss igjennom den rebusløypa. Det enda med eit hastebesøk til postkonotret på veg til flyplassen morgonen etter. Etter lang ventetid før dei opna fekk me endeleg sendt avgarde pakkane våre og hasta avgarde for å rekke flyet vårt til Nicaragua. Vel seint pesa me inn på riktig terminal og halvsprang bort til innsjekk. Innsjekk til mellomlandinga i Guatemala gjekk fint, men inn i Nicaragua fekk me beskjed om at me ikkje kunne. Ein måtte nemleg ha utreisebillett for å komme inn. Men me skulle jo ut att med buss... Me bestemte oss for å hoppe på flyet til Guate og fikse det der. MEN hadde me betalt turistavgifta i Mexico? "Ka for ei avgift, sa du?" Joda, me skulle visstnok ha besøkt ein bank og betalt noko greier. Det hadde me sjølvsagt ikkje sidan ingen hadde sagt noko om det (mulig nokon har skravla noko på spansk, men der har me begrensa kunnskapar desverre). Heldigvis for oss var dama i skranken begynt å bli temmelig stressa, og mens ho mumla "I really need my breakfast now" stempla ho oss igjennom etter at bjørnen overbevisande fortalde at me hadde betalt alt som skulle betalast. Lovar. Framme på flyplassen i Guatemala tok tigeren tak og fekk personellet til å innsjå at dei ikkje kunne nekte oss inngong til Nicaragua, sjølv om dei kanskje ville. Me hadde jo ikkje tenkt å busetje oss der, berre surfe litt. Og vips, så satt me på flyet på veg til Managua.

Tross magesjuke, bildekk på ville vegar, levande døde og ein laaang stressande flyplass-dag kom me oss fram til Managua. Next: Bjørnen og Tigeren lærar seg å surfe! Hurra!





In english:

Mexico City
A story about dramatic bus rides, midnight visits on churchyards on the day of the dead, postal distress, cancelling of planetickets and flight confusions.

Still recovering from the nasty parasites that roamed through our bodys, we headed for Palenque after spending a night in Flores. The journey consists of a bus up to the border, a boat across a river and then another bus to Palenque on the Mexican side. Both the Bear and the Tiger were asleep when a loud screeching noise woke us up. Still half asleep the little Bear looked out of the window and saw a wheel running loose on it's own beside the bus. "Wow, someone's lost their wheel!" was the Bear's first thought, but after a split second she realised "Shit! It's OUR wheel!!". Still on it's broken axel it settled in a ditch while the driver managed to stop the bus. We all went out to have a look, rather confused and a little frightened. We had been going very fast at the time and had just got around a huge sharp turn. Luckily we stayed on the road and all were fine. A taxi took us safely the last 10 min to Palenque.

We took the night bus from Palenque to Mexico City. The Tiger had a relaxing night at the hostel while the Bear went on a "Day of the Dead" tour. Covered in war paint a la corpse she went out to see how the Mexicans s\celebrate their dead ones on this day when thei believe the dead comes to life for the night. She went to see the Aztecs doing traditional ceremonies, took a boat-trip through the canals were they had hung up dolls in the trees around the islands (with and without their heads, creepy!) and then ended the night at a huge chirchyard were people were both mourning and celebrating, crying and drinking, placing the dead people's favourite foods on the graves, rented bands palying their favourite songs, balloons on the childrens graves, dancing, fires and costumes. Weird, interesting, fascinating, but it felt like we were trespassing onto their private grief. The day after we had a look around on a city sightseeing tour, and really discovered how beautiful Mexico City is, with all it's hidden elements telling tales of a rough and interesting history.

The day after we were supposed to fly to South Africa. We started talking about how much we've enjoyed Central America and it was revealed that neither the Tiger nor the Bear felt ready to leave this continent yet. Put in short: we rushed to the airport, cancelled our tickets to Africa and bought new ones to Nicaragua. We really like travelling and know that once we've been here, we probably won't go back for a while. There are so many new places to see. So why not spend some more time while we are here to see and do all we want to, then next time we will go to Africa and spend even more time there. Nice plan, huh? But we are still going to uganda for Christmas :)

The last day were spent on shopping and trying to send some stuff home to lighten our backpacks. This proved to be more diffficult than first thought. We ended up running through the whole city, first in search for boxes, then for wrappings, then for the post, then for an atm to get cash to pay for the insanely amount of stamps (how about making stamps with higher value?!). When we finally had it all the post office were, of course, closed. It all ended with a hurried visit to the post office the next morning on our way to the airport. After waiting forever for them to open, we managed to send our packages and then hurried on to reach our flight to Nicaragua.

In the last minute we rushed to the check in at the airport. The check in to our transit in Guatemala went fine, but getting into Nicaragua was worse. Apparently one have to have a return ticket to enter Nica. But we planned to leave the country by bus. After a long argument we decided to go to Guatemala and continue our fight with the company there. BUT had we paid the tourism fee? "What fee?" Apparently (again) we were supposed to go into a bank in Mexico and pay some kind of a fee, which we of course hadn't since no one had told us to (they might have mentioned something in spanish, but our spanish skills are still not the best unfortunately). By this point the woman behind the desk were getting quite stressed and frustrated and after the Bear had convincingly insisted that they had in fact paid the fee, honest..., she signed the papers and gave us our tickets while mumbling "I really need my breakfast now...". In the airport in Guatemala the Tiger took charge and made the people in the office realise that they could not legally deny us access into Nicaragua, even though we didn't have return ticket. After all we did not plan on settling in Nicaragua, we just wanted to surf a bit. And finally we were on our plain to Managua.

Despite all obstacles we finally made it to Nicaragua! Next: The Bear and the Tiger learn how to surf! Hurray!

Me fann Paradis!!

Lanquin


Saman med dei to andre norske jentene vendte me nasa mot Lanquin. Me hadde allereie fått anbefalt eit hostel her, som skulle være heilt fantastisk, men dei andre jentene hadde høyrt om eit nyopna hostel som skulle være enno betre i fylgje rykta. Me bestemte oss for å sjekke. Det me fann overgjekk alle forventningar! Verkeleg ein av dei finaste stadane me har sett! Høgt oppe på ein åskam låg hostellet, med ei fantastisk utsikt utover ein dal og elva som rann i botnen. Takdekt barområde med
hengekøyer og upåklageleg stemning, knallgod mat (steinovnsbakt pizza langt ute i skauen er luksus!) og det koslegaste personellet! Og ein må ikkje gløyme dei beste dusjane me har sett, kokvarme, med halv vegg open ut mot dalen kunne ein nyte
solnedgongen mens ein vaska av seg skit og støv etter dagens herjingar. Herlig! Hostel Zephyr i Lanquin er absolutt ein stad ein kan gøyme seg vekk og lett verte sittande fast, noko me nesten gjorde.

Den galne israelske gjengen kom etter, og saman med desse, dei to fine norske Ingrid og Eva, dei sjarmerande og søte eigarane engelske Chris, svenske Elle og aussie Kane, hadde me ei fantastisk lita veke her. Tubing i elva, grottevandring/-svømming og
bading i Semuc Champey (den vesle bjørnen hoppa ned ein 12 m høg foss! Stolt!), større inntak av Cuba Libre om kvelden og ut i dei tidlige morgontimane saman med late night israleli jam sessions, korttriks og nattelange happy hours. Slik fauk dagane avgårde. Bjørnen fekk også endeleg slengt seg på ein rafttur, saman med ein vill gjeng frå Guatemala City. Det var trist å reise derifrå, men her kjem me garantert tilbake!! Om enn berre for å låne dusjen...

Einaste dempar på opphaldet var at både bjørn og tiger antakeleg fekk i seg nasty parasittar etter badinga i Semuc Champey og endte opp med å måtte haste til legen i Coban, etterfulgt av eit par dagars elende på eit hotel der. Men me øvelevde det og,
vart nokonlunde ok og byrja reisa opp mot Mexico City, via Flores og Palenque. Som de nok har fått med dykk, så endra reiseplanane våre seg på vegen, men det får dykk høyre meir om snart :)







In english:

Lanquin
What a PARADISE!

Together with the two other norwegian girls we met in Antigua we went to Lanquin and Semuc Champey. We had already been recommended a hostel in Lanquin wich were supposed to be fantastic, but the other girls had heard of a new place that should
be even better. We decided to check it out. We were not disappointed! It was really one of the most amazing places we've seen! High up on a hill overlooking a valley with a nice river in the bottom, bar-area covered by a roof, with hammocks, great food and always a good atmosphere. Much thanks to the great staff! And not to forget the showers. With only half a wall on ne of the sides, you could have a steaming hot shower while enjoying an amazing view over the valley, especially beautiful when looking at the sunset! Hostel Zephyr in Lanquin is a place you can easily loose yourself and just get stuck. We almost did.

The crazy israeli group from Antigua also showed up after another day. Together with them, the two wonderful norwegian girls, Ingrid and Eva, the charming owners and staff, Chris, Elle and Kane, we had some wonderful days here. Tubing in the river,
cave-swimming and sightseeing in Semuc Champey, high consuming of Cuba Libre in the night until the mornings mixed with late night israeli jam sessions, cardgames and everlasting happy hours. And the days flew by. The little bear finally got herself on the river on a raft trip with some crazy people from Guatemala City. Great fun! So sad to leave this place, but we will come back! If only to use the showers...

Only bad thing was that both the bear and the tiger got some nasty parasites from the water in Semuc Champey and ended up with rushing to Coban to see the doctor, followed by a couple of days in parasite-hell in a hotelroom, not having any strength to do anything but watch TV. But we survived, got better and left for Mexico City, via Flores and Palenque. As you probably have discovered we changed our travel-plans and never got on the plane to South Africa, but more about this later :)

Stilig og mjuk og luktar godt!

Antigua!

Me ankom Antigua seint på kvelden etter ei lang reise frå Livingston. På båten frå livingston til Rio Dulce møtte me ein annan nordmann, ein austlending kalla Karl, som også skulle til Antigua. Kosleg fyr som tok oss med på ein super liten
pizzarestaurant når me kom fram. Knallgod pizza og god gammal rock i bakgrunnen gav god stemning, men me var alle slitne og tok tidleg kveld.

Fyste dagen i Antigua var sløv og herlig. Nokon dagar er det nok å berre ete god mat, lese gode bøker, slappe av og berre kikke litt rundt. Bjørnen sløva på hostellet når Tiger'n kom hoppande in døra med følgjande utrop: "Lukt meg!!" What?
Tiger'n hadde funne ei fantastisk hippie-sjappe full av spanande velluktande oljer. Herlig! Innehavaren med armen i fatle fekk oss kjapt hekta etter fyst å ha analysert oss ut ifrå stjerneteikn. Mystisk kor bra det stemte. Etter å ha lukta oss sprø på alle rare oljene og anna snubla me ut i reine luktrusen med parfymeoljer, fuktighetsoljer, oljer mot mygg og små "drops" som skulle halde sur svettelukt vekke frå sekkane våre. Trengs. Artig sjappe, artig mann, artige ting! Kvelden gjekk med til meir god mat og eit lite barbesøk, sprita opp av menn i kjole på jakt etter stader med "ladies night". Nice!

Dag to traska me oppover mot vulkan Pacaya saman med to andre norske jenter og ein haug ville, men supertreige, israelarar og to sure engelskmenn. Vulkanen var bratt og tåkete, med svært ustabilt grusete underlag, men veldig flott, kjempevarm, fin utsikt og eit fascinerane månelandskap. Kjentes ut som om me var vorte små hobbitar som streva oss på veg mot Mordor! Vel oppe kunne me grilla marshmellows over lavaen. Det var så varmt at me kjente håra svi av leggane. Mykje betre enn shavings! Turen heim i mørket var spanande og utfordrande der me omtrent ramla oss ned fjellsida. Ein veldig fin tur!

Vel framme hadde me ein svært artig kveld ute saman med Roberto, ein lokal restauranteigar (lunsjen på hans restaurant var fantastisk! Santa Maria er navnet, om nokon skulle reise til Antigua. Anbefalast!). Me snakkar ladies night med gratis cuba libre og live cubansk salsamusikk! Kvelden vart toppa med nattmat beståande av vanvittig god spinatfylt ravioli i restauranten til Roberto. Veldig god avslutning på opphaldet vårt i denne fine byen. Godt mogleg me kjem tilbake :)






In english:

Antigua
We arrived in Antigua late in the evening, after a bus ride from Livingston. On the boat from Livingston to Rio Dulce we met a fellow norwegian, Karl, also going to Antigua. A really nice guy who took us to a great small pizza restaurant. Delicious pizza and good rock music in the background gave us a good evening, but we were all tired and went early to bed.

Our first day in Antigua was nice and slow. Some days it's enough just to look around, eat good food and read a book. The Bear was back at the hostel, relaxing, when the Tiger came jumping in shouting "Smell me!" What? The Tiger had found a fantastic hippie-shop full of exotic oils. The owner did not have a hard time with these two customers and we left the place loaded with moisturising oils, perfume oils, scented wax etc. The night came and we hit the town, ending up in a bar with nice live music, suddenly accompanied by some dudes in dresses. Ladies night doesn't discriminate the bold in Antigua.

Day two. Together with two other norwegian girls, a bunch of crazy (and super-slow) israelis and a grumpy english couple, we climbed the vulcan Pacaya. It was steep, foggy, unstabile and sandy, but very beautiful, mystic, hot!, with an amazing view in between the clouds. It was like walking on the moon sometimes, and the Bear felt like she were a hobbit on her way to Mordor. On the top we could actually barbeque marshmellows over the lava, running beneat the stones we walked on and free flowing just a meter away! No need for shaving our legs here, they were all burned off. The road back downhill was a fun challenge in the dark, but we all made it safe down again. A great hike!

Back in Antigua we went out with Roberto, the owner of a local restaurant called Santa Maria. His food is amazing!! The night consisted of the perfect combination of ladies night with free cuba libres, live cuban music and salsa. To top it off Roberto opened his restaurant for a light nightly snack; ravioli filled with spinach and garlic bread. Beat that one at 2 am! An excellent ending to our stay in this beautiful city. We might come back :)

Info

For dei av dykk som enno ikkje har fått det med seg, Me reiste ikkje til Sør-Afrika likevel. Me fann ut me ikkje var heilt ferdig med Mellom-Amerika enno, så me droppa billettane til SA og reiser heller direkte til Uganda 14. desember.

Nett no er me i Nicaragua og lærer oss å surfe, noko som går ganske bra så langt, og neste veke dreg me til Honduras for å dykke.

Me har det framleis heilt fantastisk! =)


****************************


For those of you who have not heard, we never went to South-Africa.
We figured we were not quite ready to leave Central-America yet, so we cancelled our tickets to SA and are going directly to Uganda in December.

At the moment we're in Nicaragua trying to learn how to surf. Doing pretty good so far.. Next week we're going to Honduras to dive.

Still having a great time! =)

Hotsprings og Garifuna

Rio Dulce
Sliten og forvirra vart me jaga av bussen med beskjed om at dette er Rio Dulce, her skal de av. Som vanleg vart me øvefalt av folk som sku ha oss til å bu der og der med lovnad om gratis skyss og greie. Me hadde allereie besemt oss for eit hostel, og heldigvis var Amots sine spansk-skills gode nok til å forklara dette.
Vel innlosjert på Hotel Backpacker (som støtter ein barneheim) gjekk tiger'n for å få litt fôr medan bjørnen kasta seg i elva. Hostelet låg nydeleg til på elvebredda, like nedfor brua, med halve konstrukjonen på pilarar uti elva. Ja, me sov faktisk over elva.. =) Ein kosleg kveld som seg hør og bør med kortspel, vin og villeiande strofar om hopping fra brua og fuglane i sky.
Dagen etter sette me oss på bussen til varmekjelda Finco Paraiso. Utan heilt å veta kva me gjekk til vart me mållause då me kom til kjelda. Det er ei kald elv som kjem rennande gjennom skogen, med ein stor kulp der elva frå varmekjelda kjem ned. Ca 40º C gav bra temperatur til kulpen. Det heile var eit naturleg spa utan mange folk. Det var lett å bruka nokre timar her..
Seinare på dagen vendte me nasa mot Livingston.





Livingston
På båten på veg til Livingston kom me i prat med Laura, ei amerikansk jente som jobba med geo-turisme i Livingston. Ho lurte på om me hadde bestemt oss for kvar me skulle bu, viss ikkje hadde ho eit bra hostel som nabo. Me vart fort øvebevist og traska etter henne fra havna. Det viste seg å vera eit supert hostel med den koslegaste eigaren, Ivan frå Chile. I tillegg til hostellet dreiv han eit barnebibliotek i fyrste etasje, så ved å bu der støtta me drifta av dette.
Laura va ikkje verre enn at ho inviterte oss til middag. Der fekk me og møta romvenninna hennar, Mitsy. Det jobbar i same prosjekt og hadde mykje spanande å fortelje. Ein koseleg kveld der me fekk mange gode tips om kva det var å gjera i Livingston.
Dagen etter meldte me oss på eit matlagigskurs på kultursenteret Rasta Mesa. Dette er eit kultursenter som lærer dei lokale ungane og turistar om Garifuna-kulturen. Dei har matlagingskurs, dansekurs, trommekurs og kunstkurs og sel ein del av det ungane lagar som souvenir til turistar. Tiger'n gjekk bla til innkjøp av ein kokosnøtt-ring og bjørnen bekk seg ei lita tromme til å henga rundt halsen.
Matlagingskurset var kjempemoro. Me laga fiskegryte og kyllinggryte med kokosnøttris. Kjempegodt! Etter middag kom det nokre folk og spelte for oss. Me prøvde å læra oss å dansa punta, men norske hofter er desverre ikkje designa for slik aktivitet.. Me gjekk på det lokale diskoteket sammen med gjengen frå Rasta Mesa. Dansinga tok fullstendig av og me hadde det kjempemoro til langt på natt.
Slitne etter nattas utagering tok me neste dag på stranda. Hadde med oss ei frivillig frå Rasta Mesa, og den nye veslesøstera hennar, 9 år gamle Sabrina. Bjørnen og Sabrina fann fort tonen då begge to er like begeistra for å vera i vatnet (meir under enn over). På kvelden inviterte Mitsy oss med på ei lokal pokerturnering. Veldig spanande for to som aldri har spelt poker før. Tiger'n gjorde det ikkje så bra og var fsytemann ut av spelet. Bjørnen klarte å klamra seg fast ei god stund til, men måtte sjå seg slått til slutt. Det var uansett gledeleg at det var Shahar som stakk av med fyrsteplassen.
Siste dagen laga me ein fatastisk avskjedslunsj før me skulle dra i kvar vår retning. Inspirert av matlagingskurset laga me ris med grønnsaker kokt i kokosmelk og skteikte reker/scampi til. Nydelig! Og ein perfekt avslutning på eit koseleg reisefølge. Shahar og Amots sku til Honduras og dykka medan bjørn og tiger vendte nasa mot Antigua.




In english:

Rio Dulce
Tired and a little confused we got of the bus in Rio Dulce. By the help of Amots spanish skills we found our hostel nicely placed on a dock by the river. When settled in at the Hotel Backpacker the tiger got some food while the bear plunged into the river. Later followed an evening full of wine, cardgames and crazy talk about jumping from the bridge, too many birds in the sky and whatnots. Damn confusing and so much fun!

The day after we went to check out the hotsprings in Finca Paraiso. Without really knowing what we'd find we were completely blown away by this pearl of a natural spa. There is a ising cold river coming down through the woods and into it falls a waterfall containing water at least 40 degrees celsius! This made the natural pool in the bottom really nice and warm. With almost no people (and those who were there were mostly locals) it was a perfect place to spend some hours in what felt like a heaven. Later that day we headed of to Livingston.

Livingston
On the boat to Livingston we met Laura, an american girl working on a geo-turism project in Livingston. She shoed us to a nice little hostel were all the benefits went to the childrens library on the first floor, run by the nice chilean Ivan. Still travelling with the two israeli guys we all got invited to Laura's for dinner. There we met Mitsy, who's also working on the project, trying to bring a closer connection and mutual benefits to turists and local Garifunas. They both gave us goodt tips on what to do while staying in this charming caribbean village.

The day after we followed one of their advises and signed up for a Garifuna cooking class at the local cultural center called Rasta Mesa. It's a youth-center providing classes and entertainment for both local children and turists, with classes in cooking, dancing, drumming and making artifacts. The pieces of local art made by the children here are sold as souvenirs to the tourists. We like!

The cooking class was great fun! After making a superb fish stew, chicken stew and coconut rice from scratch, we had some drummers come and entertain us and also trying to teach us some local dances, including the Punta. As it is mainly shaking your hips as wildly as you can it was hillarious, but having the norwegian stiffness syndrome it was very very difficult. At least the locals got a good laugh. After the cooking and dancing we proceeded on with the locals to the traditional disco down bu the beach. One of the men could tell us that he first went to this disco with his grandmother! Truly a wild and old tradition this sunday disco. We practised our newly learnt dancing skills and had a crazy fun night until the early morning.

Slightly reduced after the previous nights festivities we spent the following day on the beach, taking with us the lovely Ezra, a voulunteer at Rasta Mesa, and sweet Sabrina, one of the kids there. We all had lots of fun in the water, especially the bear and Sabrina who found a shared love for playing in the sea and so spent more time under than above the water. In the evening we were invited to a small poker tournament by our new friend Mitsy. So from dancing with the rather poor local garifunas we went on to play poker with the rich kids at the owner of one of the finest hotels in Livingston. Very exciting for two who had never played proper poker before! The tiger didn't exactly rock and fell out as first, but the bear did fairly good, holding on til the middle. The big hero of the night were our israeli friend Shahar who won the whole shabang! Congrats!

Last day went on with a long relaxing breakfast (the bear actyually fell asleep on the couch in the restaurant) and then an amazing good bye-lunch. Inspired by our cooking class we made rice and veggies boiled in coconut milk, with fried shrimps (bought directly from the fishing boats the same morning). Delicious! A perfect ending to our shared journey before saying farewell to our israeli friends. Shahar and Amots headed off to Honduras for some diving, while we got on a bus to Antigua.

Tempel, baby!

Flores:
Sjølv om me eigentleg ville bli i San Marcos og berre flyta vekk på ei mediterande sky, så kalla den indre vagabonden i oss vidare. Vårt mål: templa i Tikal. Nok ein eviglang busstur tok oss til Flores i Petèn i nord. Flores er ein liten by som ligg
ute på ei øy. Her er alt stille utanom det stemningsfylte hostellet Los Amigos. Ein typisk backpacker-stad, der ein lett begynnar å prate med Gud og kvarmann. Kos! Og god veggis-mat her og gitt! (Guatemala visar seg å være ein veggis-himmel, til
bjørnens store glede! Ho fråtsar i hummus, falafel, tofu og guacamole. Slafs!). Me ankom tiiidlig om morgonen etter ei heller søvnlaus natt på bussen så me tok ein roleg dag, fylt med turar, sløving i hengekøya og deileg mat på hostellet.

Morgonen etter var me oppe før fuglane fekk tid til å tenke på å fise (utanom ein rar liten kyllingsak som sprang rundt hengekøyene og skreik heile natta. Greit nok at Bjørnen er vegetarianar, men ein veggis med jaktløyve, og den fuglen levde
farleg...). Målet var Tikal, ein imponerande maya-by, forhåpentlegvis i soloppgang. Den såg me gjennom bussvindauga, men fint likevel. Me fekk ein veldig engasjert og dyktig tur-guide som ikkje berre viste oss tempel og pyramider, men vekka nokre brølaper for oss, tok ein tarantella ut av holet sitt og viste oss masse flotte fuglar og kryp.
Me klatra det eine tempelet etter det andre, og byrja etterkvart å undra oss over kor høge trinna var. Mayaene er jo som kjent ganske korte av vekst (sjølv tiger'n føler seg stor når ho går på marknaden), så det var ei gåte for oss korleis dei kom seg opp hit. Dette kunne guiden vår forklara så enkelt at maya-kongen var slett ikkje nokon lav skapning. Kongefamilien var faktisk ikkje lave i det heile, og sidan det skulle fortsetta slik vart det sjølvsagt ein del innavl etterkvart. Så grunnen til at trinna var så høge var at dei var kun for kongen å gå i..(bjørnen undrar seg over kva som ville skjedd om sonen til kongen var ein liten kortvokst ein. kunne han ikkje bli konge då?)

Etter Tikal tok me liksågodt eit bad i vatnet i solnedgongen og litt sosialt samvære på vårt fine hostell. Bjørnen måtte ha seg nokre timar på puta tidleg på kvelden (sidan ho hadde sove lite natta før og stått opp halv 5 om morgonen), men vart vekt rundt midnatt av ein hyper Tiger og full londoner. Nattbad! Jaha? Det var berre å hoppe ut av hengekøya og henge på. Å flyte rundt på ryggen under stjernene er noko ein lett kan venne seg til! Det var heller ikkje ei dårleg avslutning på eit flott opphold i Flores.

Neste dag slo me oss saman med to israelarar og vendte nasa mo Rio Dulce og Livingston.





In english:

Flores
Even though we really wanted to stay in San Marcos and just float away on a meditating sky, our inner vagabond called us on. Our goal: The temples of Tikal.
Another dreadful busride took us to Flores, Petén in northern Guatemala. Flores is a small town situated on a small island. Everything is quiet here, except for the lively hostel Los Amigos. This is a typical backpacker-hostel where you easily start talking to anyone and everyone. Fun! And they even have veggie-food! (Guatemala turnes out to be a veggie-heaven, wich the bear loves! She's enjoying hummus, falafel, tofu and guacamole. Yummy!
We arrived early in the morning after a rather sleepless busride, so we had a quiet day just relaxing in the hammock, walking around in town and eating delicious food at the hostel.

The next morning we got up way before the birds even thought about it (except for one weird-looking little chicken-thing that ran around the hammocks all night making terrible noises. Yes, the bear is a vegetarian, but a veggie with hunting-licence. That bird were living dangerously..)
Our goal were Tikal, an impressive Maya-city, hopefully before sunrise. Well, we saw that one trough the bus-window, but still it was beautiful.
We got a good and engaged tour-guide that not only showed us temples and pyramides, but woke up some howler-monkeys, took a tarantula out of its nest and showed us many beautiful birds and animals.
We climbed one temple after the other and started to wonder about the height of the stairs. The mayas are not really famous for being tall people (even the tiger feel tall walking in the market), so it was a mystery for us how they got up these stairs. Our guide could easily answer this question with the explanation that the maya king was no short person. Actually the whole royal family were tall, and since they wanted to keep it this way there were a lot of in-breeds after some generations. So the reason the stairs were that tall were that they were only for the king to climb.. (the bear wonders what would happen if the king's son were short. Could he not be king, then?)

After Tikal we took a swim in the sunset and socialised at the beautiful hostel. The bear had to get som sleep early in the eveing (since she hardly had any sleep the night before, and got ut at 4.30 in the morning), but were awakened around midnight by a hyper tiger and a drunk londoner. Nightswim? Yeah? Nothing to do but jump out of the hammock and skip along. Floating on your back under the stars is easy to get used to! No bad closure on our stay in Flores either.

The next morning we went to Rio Dulce and Livingston togheter with two israelian guys.

Hippie hippie hurra!

San Marcos:
I vår faste følgesven, Lonely Planet-boka, leste me om San Marcos la Laguna ved Lake Atitlan i høglandet nord for Guate. Langt ifrå den største eller mest populære staden ved vatnet, men det som drog oss dit var lovnaden om mange hippiar og ei stemning fylt av peace, love and nature. Så me tura avgårde, drog med oss vårt nye reisefylgje og fann eit lite paradis. WOW! San Marcos er ein bitte liten landsby fyllt opp av expats frå rundtomkring i verda, såkalla "hippies with purpose". Her fins ein internasjonal skule med vekt på kunst og kreativitet, ein kan engasjere seg i alt frå yoga til hypnoterapi, lære seg ørten ulike typar massasje (eller berre nyte ein sjølv), bade i det herlige varme vatnet, fråtse i fantastisk øko-veggis-mat og rett og slett berre slække, nyte og suge opp den rolege fredfylte stemninga. Ein perfekt stad å samle kreftene på! Vårt hostell kan lett anbefalast. Det heitte La Paz (som betyr "fred") og bestod av mange små bungalowar gøymd inne i ein fin skog/hage. Kjempegod mat, fin stemning, fantastiske omgjevnader og (bjørnen jubla og vart hekta) yoga to timar kvar morgon. Åååå vil tebake!

Ps: ok eg veit det ikkje er dei mest spenstige innlegga her, men litt redusert av dess uggne parasittane og eit lite tidspress, så det får være godt nok for no. De får i alle fall ei oppdatering :)






In english:

San Marcos
In our loyal travel companion, the lonely planet book, we read about this small village on the shores of Lago de Atitlàn in the highlands of Guatemala. Not a very large place, or famous, but the tempting part was the promise of modern hippies and an atmosphere filled with pesce, love and nature. So we brought our chileans and went. And we found a little paradise. Wow! San Marcos is a small town filled with expats from around the world, socalled "hippies with a purpose". Here you find an international school, focusing on arts and creativity, one can engage oneself in all from yoga to hypnotherapy, learn different massagetechniques (or just enjoy one), swim in the wonderful warm lake, stuff in delicious eco-veggie-food and just relax, soak in all the peaceful tranquility. It's a perfect place to gather your strenght! Our hostel can easily be recommended. Hostel La Paz (which means "peace") has small bungalows, great veggie-food, nice staff, yoga 2 hours every morning (the bear got hooked!) and is beautifully situated in the middle of a forest/garden. Oh, we wanna go back!!

Ps: Yeah, I know the last post have been a bit boring, but we are still fighting these nasty parasites, so our strength is low. At least it's an update, although a bit rushed one... sorry!

Chichi-shopping!

Chichikastenango
Marknaden i Chichi er kjend som eit must her i Guatemala, og med god grunn oppdaga me. Her drukna me nesten i fantastiskt fargerikt maya-stæsj! Kjend konsekvens: me tok sjølvsagt fullstendig av og handla til me omtrent stupte. So no er sekkane våre stappfulle og blytunge. Men sååå mykje fint! Det var også ein maya-høgtidsdag av eit eller anna slag, så me tusla opp til en hellig stad der nokre sjamanar utførde seremoniar for det dei betalande tilreisande måtte ynskje. Litt rart å stå og sjå på, sjølv om det var veldig fascinerande så føltes det litt som om me trampa inn i noko me absolutt ikkje var ein del av. Men interessant var det :) Etter ein lang dag i marknadsrus sette me oss i shuttle'en saman med våre chilenske venninner og vendte nasa mot vårt neste mål; Lago (lake/vatn) de Atitlan.







The market in Chichi is known as a "must" for tourists here in Guatemala. We quickly discovered why! We almost drowned in colourful amazing maya-stuff! Consequence: we now have overfilled very heavy backpacks full of wonderful things! Yey! It was also some kind of special day for the mayan people, so we walked up to a holy sight and saw some shamans doing seremonies for paying families, for luck, good health, wealth or whatever. Interesting to watch, but it kind of felt like we were trespassing into something we were not supposed to be a part of... Still fascinating though :). After a long day on a shopping-high we stuffed ourselves in a shuttle towards Lago (lake) de Atitlàn together with our new chilean friends.

Guatemala, GUD OG FRED!

And it keeps getting better...

Me bestemte oss for å suse gjennom Nicaragua, Honduras og El Salvador. Me registrerte knapt litt landskap og landsbyar gjennom bussvindauga i løpet av eit par døger. Grunnen var at alle me mødte på veg nedover Mellom-Amerika råda oss til å reise rett til Guatemala, sidan me hadde så lita tid. Me lot oss overtale, sidan me likar best å ha litt godt tid ein stad og verte litt kjend med landet. (Resten får me ta neste gong :)). For å sei det slik: me angrar ikkje! Det har vore ei utilgiveleg tørke på bloggen dei siste vekene. Me kan ikkje anna enn å beklage. Grunnen til dette er mykje dårleg internett-tilgong (som nemnd) og det faktum at me har kosa oss så vannvittig at slike ting rett og slett har vorte nedprioritert. Eit godt teikn ;)

Sidan me har besøkt ein del stader rundtom i Guatemala så vert blogginnlegga delt opp etter kvar stad. Så here goes:

Guatemala City.
Etter lang tid på reise i trange, skitne bussar, slitne hostell, trasking i bushen (som me har elska heile vegen!) var det godt å komme til Guate, kor me haldt oss unna den berykta sone 1 og innlosjerte oss heller på ein trygg stad i poshe sone 10. Å herre! Urbanitet! Det kom øverraskande på, men me er tydeligvis prega av vår vestlege oppvekst og nytte eit par dagar i rik sivilisasjon. Shopping og god mat. Fint. Under litt språkvanskar med hostellpersonellet fekk me hjelp av ei chilensk dame, som også budde her. Det heile endte opp med at me slo oss saman med Carolina og henas mor til marknaden i Chichikastenango dagen etterpå. Veldig kjekt å ha litt ekstra reisefylgje, og ikkje minst språkleg hjelp undervegs :)






We desided to rush through Nicaragua, Honduras and El Salvador, after a few days in Costa Rica. The reason for this was that everyone we met travelling south through Central America told us to save up time for Guatemala, claiming it to be the best country in the region. We let ourselves be persuaded since we like having a bit more time in each place, gettint to know the country. (We'll come back for the rest! ;)). We haven't exactly regretted this decision. What an amazing country! It has been a long dry period on this blog for the last weeks. We are very sorry about that. The reason for this is both because of bad internet connections (as mentioned in last post) and maybe mostly because we've been having such a great time here, having no time for "serious" stuff :).

Since we've visited so many places in Guatemala we will put up a small post on each, starting with the capitol city:

Guatemala City.
After a long journey in dirty buses, worn down hostels, hiking around in the bush (which we've loved!) it was good to enter the somewhat posh zona 10 in Guatemala City. We stayed out of the infamous zona 1, needing to gather pur strength again in some "civilized" environment ;). Oh my! Urbanity! Surprising enough we are clearly colored by our western culture. We embrased the metropolitan part of the city with all of it's fine reastaurants and shopping. Nice! At the quiet little (and fairly cheap) hostel we stayed at we met to chilean women. After helping us with some language difficulties with the hostel staff we started talking and ended up travelling together with wonderful Carolina and her sweet mother to the famous market in Chichikastenango. Very nice to have some new travelling company!

Kjapp oppdatering / Quick update

Me har vore utan internett ei stund, og når me har hatt det har me hatt så mykje anna moro å gjera at bloggen rett og slett e vorte nedprioritert. Dette beklagar me på det sterkaste!

Reisa til Sør-Afrika er desverre utsett til 3. november, då både bjørnen og tiger'n e vorte angrepen tå ein parasitt som tykjer det er kjekt å øydeleggje magen vår. Slapp heilt av, da går fint med oss. Tiger'n e bra igjen ette to dagar i (unnskyld språket her) helvete. No venta me berre på at da samma skal skje med bjørnen (som vart dårleg ein dag ette tiger'n).

Medan me likevel ligg her, skal me jobba godt med å få øvesett dei siste innlegga, laga nytt/nye og lasta opp fleire bilete på flickr. Men som alltid; ikkje forvent for mykje.. ;)





We haven't had internet for a while, and when we have, there has been too much fun to do, wich we prioritied over the blog. We are terribly sorry!

Our flight to South-Africa has been delayed until November 3 because both the bear and the tiger have been attacced by a parasite that thinks it's funny to mess with our stomach. But don't worry, we're all right. The tiger is back on track after two days in (sorry for the language) hell. Now we're just waiting for the same thing to happen to the bear (who got sick one day after the tiger).

But since we're just lying here, we will work on translating the rest of the posts, make (some) new and upload more pictures to flickr. As always; do not expect too much.. ;)

Nyhende! Biletegalleri under arbeid.

Endeleg har me klart å mekka saman noko som kan likna eit lite biletegalleri på nettstaden flikr.com. Dette er ei bilete- og videodelingsside for heile verda, men fortvil ikkje! Me legg ut link til dei forskjellige albuma på lista i venstre kollonne (under reiserutelista). Desse linkene vil sende dykk direkte til ei bileteframsyning.
Kos dykk!



********



Finally we managed to create something you can call a picturegallery for our travel at flikr.com. The links for the different albums will appear at the list in the left collumn as they are made. These links will send you directly to a slideshow of the different albums.
Enjoy!

Pura vida - Costa Rica

Pura vida (reint liv) er Costa Ricas motto. Og dette lev dei etter til dei grader. Her skjer ingenting i ei handvending, men den tida me hadde i Costa Rica er noko av det beste så langt!

Kom til San José etter 8 timar på buss frå Davíd i Panama. Etter ein kjapp sjekk i "bibelen" (Lonely Planet-boka om Mellom-Amerika) fann me eit hostel me kunne tenkja oss å prøva. Fast bestemte, sjølv om taxisjåføren prøvde så godt han kunne å få oss til å velgja eit anna (og dyrare) hostel.

No var det på høg tid med aktivitetar oppe i fjellet, så me kasta oss på bussen mot Monteverde. Ein humpete grusveg som svinga seg oppover fjellsidene, utan anna enn eit skarve piggtrådgjerde mellom bussen og dei bratte stupa ned. Her var det best å festa blikket på horisonten. Me fekk i da minsta ein smakebit på kva som venta oss i Monteverde (grusveg og "cloud-forests").

Folk er svært glade i å hoppa på trøytte turistar som kjem svimmel av bussen, og tilbyr "the best casas" og billige taxiturar. Men denne bjørnen og denne tiger'n e standhaftige og let seg ikkje rikka! Målet var sett og kursen peila, me skulle på Monteverde Backpackers. Og der kom me, og der likte me oss.

Den sjarmerande Carlos, ein kar litt oppi åra, som dreiv hostelet kunne hjelpa til med booking av både det eine og det andre. Allereie ein time etter ankomst var morgondagen planlagt, og me var på veg til froskedammen med ei jenta som og budde på samme hostel. Froskane va rare og søte og i alle størrelsar, fargar og fasongar. Moro og lærerikt. (Me veit iallefall ka froskar me ikkje skal sleika på)

Tidleg neste morgon stod me klar for ein guida tur i sky-skogen, der me vart lova fuglar av diverse slag, masse info om plantar og andre ting som gøymde seg i skogen. Det heile vart opna med mating av kolibriane (kvar dag heng dei opp beholdare med sukkerlake til kolibriane. Dei vert visstnok hissige uten sukkeret.. Ikkje ulikt bjørnen..) I roleg tempo gjekk me gjennom skogen som byrja med sekundærskog, dvs eit område som vart hogd ned for 40 år sida, og fekk vaksa fritt att for 30 år sidan. Ein ung skog, med andre ord. Her fekk me sjå diverse fuglar og læra litt om tre og buskar og slikt..
I primærskogen kom me sjølvsagt over ein Mexican Orange Kneed Tarantula, noko tiger'n ikkje tykte var så kjekt. Men ho måtte bort å sjå.. ;) Mot slutten av turen vart tiger'n og nokre andre stukken av bie. Da va ikkje så kjekt, men smerten gjekk heldegvis fort over.

Neste post på programmet var Extreme Canopy. Ikkje bra for dei med høgdeskrekk, heller ikkje for adrenalin-junkiar som bjørnen, som tykte det var "for lite rush". Da heila går ut på å henga i ein sele som e festa til ein vaier, så sklir du frå eine sida til den andre. Det var tolv slike kablar, den kortaste ca 100 meter, den lengste 1 km. Da seiest at utsikten over dalen me sklei over var flott. Dette kan desverre ikkje bekreftast, då tiger'n hadde augene lukka mesteparten av tida. Ho øvelevde visst dette og...

Siste post denne dag var guida nattur i skog og mark. Kjempespennande! Me såg 8 dovendyr, eit tre-pinnsvin, ein racoon, ein slange, nok ein tarantella (på jakt denne gong. usj!), mange knelere, mange pinnedyr, mange larve, mange blad-insekt, mange grashoppe og eit kissing-bug (som visst ikkje e bra).. Mykje for pengane her.. =)

Dagen ette besøkte me ein sommarfuglhage og vart våte av å kikka på kyr (som eigentleg skulle vera fuglar og dyr, men da regna slik at turen vart avlyst).

Tok ein jeep-boat-jeep-tur til La Fortuna for å kikka litt på denne vulkanen dei har der. Arenal er visstnok ein av dei mest aktive og ein av dei yngste vulkanane i heile verda. Klart dette må sjekkast ut! På ein hike i skogen, på veg mot ein flott foss vart den allereie hyperaktive guiden enno meir engasjert då han høyrde lava-skred. Stilig og litt skummelt på ein gong, men det vart sagt at me var på trygg avstand, så ingenting å bekymra seg over.. OK!
Guiden vart enno meir gira då me kom over ein flokk svært aktive edderkopp-aper i nokre tre. Jepp, detta va midt i paringssesongen deira.. Lettare sjenert venda me heller oppmerksomheten mot vår fyrste tucan! Dette er nasjonalfuglen til Costa Rica, og me va i ekstase øve endeleg å få sjå ein..

Nok dyreliv! No var det tid for vulkan.. Me kom til "utkikspunktet" til rett tid, i det det byrja å skumre. Litt etter litt vart den vesle glødande prikken på toppen meir synleg, og DER! Eit stort lavaskred og folda seg utover som mange rakettar! (Her sku du vore, Louise!) Da va så nydeleg å sjå på! Me hadde slettes ikkje lyst å dra når me skulle. Tenk å forlata noko så vakkert for å dra til det heilt forferdelege hotellet me hadde lagt oss inn på. Maur som kraup over alt (til og med i sengene) og ein forferdelig bråkete festival på nabotomta, kombinert med eit vindauge som ikkje let seg lukka.. Da e ikkje noko som å sovna til "The Piano Man" og "Love Hurts" på spansk karaoke.

Me avslutta opphaldet i Costa Rica med ein flott ridetur til ein elv som kjem frå vulkanen. Iskaldt å bada, men fekk jaggu varmen i oss etter å ha klatra Costa Ricas svar på Stolzen, kortare, men brattare. Og, ja, me vart stiv og støl etter ridinga.

Two cowgirls from Norway! ;)





Pura Vida (pure life) is Costa Rica's slogan, and they live it to the fullest. Nothing here happens in a hurry, bit the time we had in Costa Rica is one of the best so far.

We arrived in San José after eight hours on the bus from Davíd in Panama. After a quick look in the "bible" (our Lonely Planet-book Central America on a shoestring) we found a hostel we wanted to go to. Determened, even when the taxidriver tried to convince us to go to another (and more expencive) hostel.

It was about time to do some activities up in the mountains, so we jumped on the bus to Monteverde. A bumpy gravel-road vinding up the mountainsides with nothing but barbed wire between the bus and the steap hillsides. Keep your eyes on the horizon and hpoe for the best. At least we got to see what Monteverde would be like (gravel-roads and cloud-forests).

People really like to confuse tired tourists coming of the bus by offering them the best casas or cheapest taxi-rides. But this bear and this tiger are steadfast and will not give in. Our goal were set, we were going to Monteverde Backpackers. And we got there. And we liked it.

The charming Carlos who run the hostel could help us book this and that. So just an hour after arrival, tomorrow was planned and we were heading for the frogpong with another girl living at the hostel. The frogs were funny and cute and in all different sizez, colours and shapes. Fun and educational. (At least we now know which frogs not to lick.)

Early next morning we were ready for a guided tour in the cloud-forest. We were promised to see a lot of different birds, lots of info about plants and other things living in the forest. It all started with the feeding of the hummingbirds (every morning they put up feeders containing sugarwater. Apparently the get cranky without their sugar. Kind of like the bear.) The first part of the tour was in the secundary forest, an area that were cut down 40 years ago and have grown freely for the past 30 years. A pretty young forest that showed us different birds and we learned a little abot trees and bushes and such..
In the primaryforest we found a Mexican Orange Kneed Tarantula, which the tiger wasn't too happy about, but she had too look, right? By the end of the tour the tiger and some others were stung by bees. That was not fun, but luckily the pain didn't last too long.

The next activity this day was Extreme Canopy. Not good for those who are scared of heights, neither for adrenalin-junkies like the bear who tought it was "too little rush". The whole thing happens like this: You put on a climbing harness, hook it on to the wire and slide from one side to the other. There were 12 of these cables, the shortest on about 100 meters, the longest 1 km. They say the wiew of the valley we slided above were great. Sadly, this can not be confirmed as the tiger had her eyes closed most of the time. It turned out she survived this too...

Last post on the agenda were a guided night-tour in the lower forests. This was so exciting! We saw 8 sloths, one porkypine (in a tree..?), a racoon (wich is called "vaskebjørn" in norwegian. Thank you, Hans Petter, for clearing this up. We spent days trying to remember what it was.), a snake, another tarantula (hunting this time. Yuk!), many praying mantes, many stick-insects, a lot of caterpillars, leaf-bugs, grasshoppers and a kissing-bug (wich apparently is not good to be bitten by). Good value for our money, there.

The next day we visited a butterfly-garden and got wet by looking at cows (wich were supposed to be birds and other animals, but there were too much rain, so we cancelled the tour).

We too a jeep-boat-jeep-trip to La Fortuna to look at the volcano they have there. Vólcan Arenal is apparently one of the most active and youngest volcanos in the world. Ofcource we had to check this out! On a hike in the forest to see a beautiful waterfall, our already hyper active guide got even more axcited when he heared a lava-slide. A bit cool and scary at the same time, but he assured us that we were on a safe distanse, so nothing to worry about... OK!
The guide got even more excited when he found a group of very active spider-monkeys. This was ofcourse in the middle of their mating-season.. Slightly embarrased, we turned our attention to our first tucan! This is Costa Ricas national bird, so we were over-excited to see one..

Enough with the animals, its about time to se som volcano! We came to the viewpoint at the perfect time, just as it started to get dark. Slowly the glowing spot at the top got more visible, and THERE! A big lavaslide coming down like fireworks! (You should have been here, Louise!) It was so beautiful, we did not want to leave. Imagine leaving somthing that beautiful to go to an awful hotel with ants crawling all over (even on our beds) and a terribly noisy festival next door. There's nothing like going to sleep with "The Piano Man2 and "Love Hurts" on spanish karaoke...

We ended our stay in Costa Rica with horeback-riding to a waterfall coming down the volcano. The water was freezing, but we got the temperature up by climbing all the stairs back up. Yep, we were soar from the riding..


Two cowgirls from norway! ;)

Panama, landet vi droymer om!

Janosch sine beroemte figuarar kom seg aldri til Panama. Dei gjekk nemleg til venstre i kvart kryss og enda slik heime att, etter aa ha traska rundt i ein stor sirkel i lang lang tid. Me kjem og til aa ende opp heime att etter ein sirkel rundt halve verda etter lang lang tid. Men denne Bjoernen og Tigeren kom seg faktisk til Panama paa vegen! Hurra!

Kva har so Panama?

Kanal: Check.
Me hadde sjoelvsagt det obligatoriske besoeket til Miraflores-slusene. Superspanande for den vesle Tigeren, sidan tigerpappa´n har segla seg gjennom her gjentatte gongar. Veldig fascinerande aa sjaa dei store (og smaa) baatane som vart slusa igjennom. (Ein schwaer baat kom igjennom og den hadde maatte betalt over 350.000 usd for aa passere! Tenk paa det, det er mykje pengar det!) For eit menneskeleg mesterverk! Bjoernen var fornoegd etter 3 baatar, mens tiger´n hadde kunna sitte der heile dagen :) Men alt i alt ganske saa stilig!

Panamahatt: Gloeymd...
Oooops. Me gloeymde aa kjoepe Panamahattar! Soeren! Men me saag dei. Dei var toeffe.

Lukta av bananar: Tja...
Det lukta meir av kaffi i grunnen. Og appelsinar.
Me hadde berre ei natt i Panama City. Me ville ut av by´n, opp i fjella, ut i naturen. Saa me reiste til ein liten by lenger nord som heite Boquete. Boquete er vakkert, groent, stille og roleg, sjarmerande og full av amerikanske pensjonistar. Denne vesle staden vart nemleg kaara til ein av verdas beste stadar aa trekkje seg tilbake til naar ein drar paa aara i foelgje eit amerikansk magasin. Fint for dei, men litt synd for lokalbefolkninga. Tomteprisene er saa hoege at lokale kan ikkje ein gong droeyme om aa kjoepe eit stykke land. Ein finn baade "gated comunities" (inngjerda samfunn for dei amerikanske pensjonistane, strengt bevokta), flotte villa og slott (! Ja ein nederlendar har bygd eit slott her. Eit ekte slott, med taarn og det heile!), og Sean Connery har visstnok eit gedigent hus der ein stad.

Men apropos kaffi:
Panama e eit av verdas minste kaffieksportoerar, men kaffien fraa nettopp Boquete har vorte kaara til den beste kaffien i verda dei siste aara. Me endte opp paa ein guida tur gjennom heile kaffeprosessen, fraa dyrking til drikking, med vekt paa det fyste :) Kjempespanande! Saerlig for den kaffeelskande bjoernen.

Og apropos appelsinar:
Foer me skulle faa ei innfoering i kaffiens verd maatte me sla ihjel eit par timar. Me traska ut i det flotte landskapet for aa nyte litt natur. Me hamna inne i paa ein av kaffeplantasjane. Kor me gjekk oss vill. Jepp. Det har seg nemleg slik at kaffeplantasjane der ikkje er slike svaere omraader med symmetriske rader av kaffebuskar saa lang auge ser. Det e stort, joda, men desse spesielle kaffebuskane likar skugge. Difor plantar dei alle moglege frukttre, og anna, ilag med kaffebuskane. Saa det ser ut som ein traskar gjennom ein vill skog i grunnen. Utan skikkelege stiar i vaart tilfelle. Bjoernen trakka nesten paa ein slange! Me begynte a verte litt bekymra sidan me ikkje kom oss ut derfraa, men braatt befann me oss i ein stor appelsinhage istaden. Der lukta det godt der! Men me vart jaga av ein kalkun so me skunda oss avgaarde, inn paa tunet til appelsinbonden (som saag noko overraska ut daa to kvite jenter kom tuslande ut av appelsinhagen hans) og fann hovudvegen att. Puh!

Andre loegne ting i Panama:

Fotspor:
Me satte vaare spor i Panama City. I vaat betong. Panamaniarar er svaert hjelpsomme. Det overraska oss gong paa gong. Me lette ette ein veggisrestaurant i byen (tofu! hurra!) og ette aa ha engasjer ei halv gata av folk som ville hjelpa, men ikkje kunne eit ord engelsk (og me kan framleis berre "un poquito" spansk...) saa viste ei dame oss fram til staden. Me var skrubbsvoltne etter ein lang dag og beina over gata. Braatt vart bakken mjuk under oss, og saa hard att. Me stoppa lettare forvirra, utan sko paa beina. Me kikka oss tilbake og der var der tre hol i ei smal groeft fylt med vaat betong. Tre hol med tre slippersa i. Og tre foeter fulle av betong. (Bjoernen var saa svolten at ho tok lange nok steg til aa komme seg halvvegs over med ein sko i behold). Me fekk fiska opp skorne gjennom kraftig latterkrampe (baade av oss og tilskuarane) og fekk hjelp av ein av arbeidarane (som tross alt var skuld i ulukka. Tenk aa ikkje skilte noko slikt i moerkret!) til aa skylje sko og foeter. Og me fekk oss mat. Men me har nok stadig litt betong under taaneglene...

Menneskesafari:
Me moette ein norsk fyr i Boquete, som budde der og laerte seg spansk ein maanad. Kosleg gut. Han fortalde blandt anna om ein koeyretur han hadde hatt med sin vert der verten hadde sakka ned forann eit hus, peikt inn paa kjoekenet og ropt: "sjaa der! Ein indianar! Der er det ein!". Kjekt for denne indianaren som sikkert berre laga seg lunsj... Menneskesafari. Samme greia hadde skjedd daa dei kjoeyrde forbi nokre born paa veg heim fraa skulen. Eksotisk. Me lo av dette og lurte paa kva desse folka syns om oss turistar som kjem og tek bilete av dei og studerar dei som dei var dyr. Dagen etter, da me traska longs vegen, fekk me ein smakebit paa korleis dette kjenst. Det kom ein bil kjoeyrande forbi, og idet den passerte oss sakka den ned. Ut av vindauga kom det eit kamera. Og jammen var det ikkje lokalfolka som tok bilete av ein liten bjoern og ein liten tiger paa tur. Og ikkje berre denne bilen, men dei som kom bak den ogsaa! Med mobilkamera denne gongen! Rart! Me kunne jo ikkje anna enn aa le og vinke fint. Safari!

Til slutt:
Eit lite memo til oss sjoelve... Aldri meir dele 4 flasker vin dagen foer ein skal over til neste land. Grensekryssing i bakfylla e ikkje aa anbefala. Husj.

Picture perfect!

Cuba del 2
Ette aa ha nytt nokre dagar i fullstendig paradisisk tilstand i Trinidad trilla* me attende til Havana.*(grunna nokre kilo overvekt ette all den fantastiske maten!). Der vart me eit par dagar, tusla rundt paa atter nye museum, koslege restaurantar, sloeva, feira Tigern´s bursdag fint og roleg, besoekte sjoko-museet atter igjen (nam!) og kikka paa alle dei kule bilane og flotte husa. Kor vanvittig flott det maa ha vore der naar alt var nytt og fint! Unikt!

Deretter reiste me paa ein tur til Viñales, ein svaert vakker dal, komplett med omvisning paa sigarfabrikk, i grotter og "typisk" tobakksplantasje (turistifisert typisk sjoelvsagt. Trur ikkje alle budde saa bra...). Overnatta ei natt foer me tura tebake te Havana att og vendte nasa mot Panama. Ah, Panama! Landet me droymer om! Som luktar saa herleg av bananar!

Sidan det ikkje er saa mykje meir aa seie om dei siste dagane paa Cuba vil me heller putte innpaa nokre bilete. Dei seier jo at eit bilete seier meir enn tusen ord. Det maa imidlertid desverre vente litt til... heh... sidan eg ikkje har tilgong til bileta nett no... Eit kjapt innlegg vart prioritert. Beklagar, det kjem!!


########


Cuba part 2
After a few days in the Trinidad paradice we rolled* back to Havana. *(because of a few kilos overweight after all the fantastic food!). In Havana we had a couple of days with more museums, nice restaurants, the Tiger´s birthday celebration, one more visit to the choclate museum, and looking at all the cool old cars and beautiful buildings. How amazing this must have been when it was all new!

Then we went on a tour to Viñales, a beautiful valley, complete with a visit to a cigar factory, some caves and a "typical" tobacco farm (touristified typical of course. Don´t think everyone had that good living standards...). We spent one night there before going back to Havana, and eventually turning our noses towards Panama. Oh, Panama! It´s the country we dream about! Where it smells wonderfully like bananas!

Since it is not much more to say about our last days on Cuba we´d rather show some pictures, since a picture is said to say more than a thousand words. But unfortunately I don´t have access to the pictures right now that simply have to wait... So sorry, it will come!!

Cuba libre

På flyplassen stod ein kar med eit Kilroy-skilt i handa. Det viste seg at han hadde i oppgåve å skaffa oss ein taxi som trygt
skulle køyre oss til hotellet. Dette ante me ingenting om på førehand, men var tydelegvis ein del av visumpakken til Kilroy.
Etter å ha installert oss på hotellet tusla me ut for å sjå oss om. Målet var å finna ein bokhandel me kunne kjøpa ei giudebok
om Cuba hjå. Då me sat og åt frukost neste dag kom ein kar og presenterte seg som guiden vår. Me såg på han som om han nett va
stege ned frå himmelen. Nei, me hadde ikkje vorte opplysa om det heller, at visumpakken inneheldt ein guida tur rundt i Habana.
To andre norske skulle og vera med på turen. Alejandro, guiden vår, viste oss masse spanande. Revolusjonsmuseet, Granma Memorial
(der dei har stilt ut den verkelege båten Che og gjengen kom til Cuba med), det mislykka fortet, verdas einaste gate av treklossar,
vannhullet der ein får så mykje gratis vatn ein berre orkar (det er sjølvsagt lov å tipsa han som jobbar der), restaurant med
eige bryggeri, sjokolademuseum (NAM!), verdas beste mojito og rom-museet. På kvelden vendte me att til rom-museet for å sjå Buena
Vista Social Club spele. Veldig bra!
Neste dag bydde på salsakurs. Bjørnen var kjempegira, tigeren litt meir skeptisk.. Men på eit vis fekk me det til. Møtte Nils
og Brabara til ein god middag (kjem i eige innlegg).
Laurdagen gjekk me på revolusjonsmuseet. Mykje interessant, men det var desverre så varmt at på slutten berre skumma me gjennom.
Bjørnen fekk handla seg bøker på eit bruktbokmarked på Plaza de Arma. Me måtte sjølvsagt nytta høvet til ein kald sjokolade
på sjokolademuseet, og i køen der slo me oss saman med to jenter frå belgia. Dei hadde mykje tips å koma med både om Cuba og Mexico.

Søndag kl 07.20 vendte me nasa mot Trinidad. Nesten fem timar på bussen tar på, og det hjelpe ikkje at ein vert overfalt av folk
som vil du skal bu i deira "Casa" med ein gong du stig ut av bussen. Me vart med ei dame som verka hyggeleg, og det viste seg
å vera eit veldig godt valg. Me har heile andre etasje for oss sjølve, med to balkongar og takterrasse, eige bad, stova, kjøkken
og to soverom. Og maten dei severer oss! Får vatn i munnen berre av å tenkje på det. Gjekk og rusla litt rundt i gatene på
søndagen og kunne ikkje forstå kvifor det var så stille over alt. Fyrst etter to timar kom me på at det var søndag.. ;) Ein eldre
kar bydde på kaffi, og då var ikkje bjørnen vanskeleg å be. Enda med at me kjøpte to smykker og eit armbamd hjå han.
Mandag drog me til stranda. Nydeleg plass med lite folk og til og med ledig parasoll. Kosa oss der i mange timar. Då me skulle
gå for å eta lunsj, opna alle slusene seg. Det hølja ned noko heilt voldsomt! Stakkar bjørnen sprang tilbake for å pakka saman
tinga våre, men vart tvinga til å søke ly under nokre tre. Regnet brakte med seg mykje liv. Då det var over var det fuglar,
eremittkreps og krabbar over alt på leit etter mat.
Kom tilbake til ein fantastisk middag. Begge åt så mykje at me hadde problemar med å bevege oss. Etter ei stund klarde me så
vidt å traska oss avgårde til Casa de la Musica. God livemusikk og gode, men dyre drinkar (kan ta seg betalt av turistane, veit du..)

Trinidad var verkeleg ein fantastisk by. Tusen takk til Kristine som tipsa oss om den!
I morgon dreg me til Viñales for litt naturopplevingar, men i kveld; bursdagsfeiring i Habana! =)

Take me home, country road, to the place where I belong, West Jamaica...!

Toots and the Maytals visste kva dei sang om når dei endra den populære sangen. Me fann kjapt ut at me hadde "spart" det
beste til slutt på Jamaica. Desverre. Me kom fram til Negril seint mandag kveld. Me hadde funne eit hostel på nettet som såg
greit og billeg ut, men dei billege romma var desverre teken. Me vart henvist til over gata der me vart tilbudt hytter til
om lag 50 usd. Me pruta det ned til 30 usd, sidan det var lavsesong, og for ei perle det viste seg me hadde funne! Hytta vår
hadde ein terrasse med utsikt. Utsikta strakte seg eit par meter over plenen, som møtte sanda, som forvann ut i havet.
Me budde bokstavleg talt på stranda! Idyll! Dei viste oss ein stad over gata der me fekk kjøpt oss ein god lokal middag i
svære porsjonar. Nam! Her gjekk me tilbake for frukost neste morgon. Frukosten minna bjørnen svært om sine forhenværande dagar
i Uganda. Stivelse, stivelse og litt meir stivelse. Men likevel oh så godt! Men litt mykje for våre små magar. Noko den gamle
rasta-taxisjåføren me hadde til selskap kommenterte stadig. Hihi! Etter frukost tusla me langs den 7 miles lange stranda, som
Negril er kjent for, mot sentrum. Å tusle avgårde med tena (tærne ja.) i det karibiske hav er berre fint fint fint! Her fekk
me selskap av ein lokal gut med ein bærbar dvd-spelar. Han presenterte seg som reggea-artist, spela musikkvideoar for oss på
vegen og tok på seg oppgåva som guide i byen. Han tok oss med til fiskemarknaden, souvenirsjappene og gjennom den vesle byen.
Me var også innom ein skule, brasa inn i klasserommet og forstyrra dei stakkar lærarane i timen sin. Artig for oss og borna,
sikkert frustrerande nok for dei. På ein bar me var innom for å vente på at regnet skulle gje seg, fekk me ei innføring og
visuell framføring i korleis ein skikkeleg jamaicansk spliff skal rullast. Obligatorisk. Men skikkelege jenter som me er,
nøgde me oss med å sjå på.

Etter ei pause tilbake i hytta rusla me på nytt inn mot sentrum for å shoppe litt souvenirar. Men på vegen kom me i prat med
ein rastafari av den eldre sorten. Han presenterte seg som Rasta-Gajoe og spurte om han ikkje kunne få vise oss rundt opp i
fjellsida, kor heimen hans var og hippiane før haldt til. Det var nemleg hippiar som først oppdaga Negril på 60-70 talet. Dei
kom her, campa på stranda eller budde saman med rastafariane i fjellsida, laga mat saman og røyka ganja. Rasta minnast det
som gode gamle dagar, me trur han og tenkte som me har tenkt før; Me er desverre født nokre tiår for seint. Gajoe fortalde
oss mykje om rastafari-kulturen. På vegen opp til fjellet visa han oss mange forskjellige plantar og fruktar, fortalde korleis
dei brukte dei, og kva dei var godt for. På toppen fekk me sjå ein utruleg utsikt. Det karibiske hav som glitra,
litt av byen, og den flotte naturen som strekke seg frå Westmoreland til H***. Han fortalde at mange dyrka ganja på myrane,
dei drenerte eit passe stort område og lagde seg stiar av treplankar som dei tok med seg. Dette gjorde det vanskeleg for
politiet å ta dei. Han tok oss så med og viste oss huset sitt. Eit lite skur delt i to rom, med to sengar, eit bord og
nokre stolar, sjølvagt utan straum og innlagt vatn. Enkelt, akkurat slik han ville ha det. Ved sida av stor det nokre små
hytter. Desse leiger han ut for US$20 per natt. Inni krattet bak desse hyttene hadde han ganja-plantasjen sin. Det stod berre
nokre få plantar igjen sidan han nettop hadde hausta ein god del, men nye skudd var i vekst i nokre potter han hadde. Han fylgde
oss ned att via baksida av fjellet så me kunne få sjå enno meir. Me var med han i nesten tre timar. Tre timar vel verdt dei
pengane han skulle ha for det. Dersom me kan bidra til at han kan sitja på trappa si og nyta utsikten og røyka ganja, klart
mebetalar! ;) Trøytt og svært nøygd tok me tildleg kveld før reisa fortsetta vidare til Cuba neste dag..

Det er ingen tvil om kvar me fer når me kjem til Jamaica att..


##########


Our last day on Jamaica were spend in the place we should have started; amazing Negril! In this pearl on the west coast of the island we stayed in a cabin literally omn the beach. Just get up in the morning, go out, cross the lawn, feel the sand under your feet and walk right into the caribbean sea. Oh yeah!

Here we had a wonderful day, starting with a heavy, but delicious, local breakfast, followed by a walk towards the town center along the beach, with our feet in the water. There we met a boy carrying a portable dvd player. Claiming to be a local reggae-artist he took on the job of guiding us around the town while playing music videos as we walked. A nice tour that contained a trip to the fish market, the souvenir area, around the town and disturbing a some school kids and their teachers by just walking right into their classrooms. Nice for us, maybe a bit irritating for them :) Afterwards we got the compulsory lesson in how to make a proper spliff. Don´t worry parents... we are good girls, no smoking for us, just looking :)

The second part of the day were by far the most memorable. Walking around in town we bumped into a rastafari. He presented himself as Rasta-Gajoe and wondered if we were interested in a tour up in the hill were he lived, and were the hippies used to hang out. It was the hippies that first "discovered" this peaceful place in the 60´s and 70´s. Back then they lived together with the local rasta´s. slept in their houses, cooked together and smoked together. The good old days. Now it has sadly been replaced with rich tourist staying in all inclusive hotels, seeing nothing but pools and fancy restaurants, giving nothing back to the local communities. Gajoe gave us a fantastic tour, showing us so many different plants and teaching us what they were and how it could be used for all kinds of different things. He also taught us about the rastafari culture and the ways of a simple, peaceful life. It was an amazing view, and on the top, on Zion Hill, he had his house. No water, no electricity, just two rooms, a couple of cottages he rented out and a shack that was once before a small bar, before a hurricane destroyed it. He gathered rainwater and cooked on coal, grew lots of different fruits and vegetables in his garden. And of course he had his marihuana palntage in the woods behind his house, from which he would get his ganja, sitting on his porch, smoking and chilling. Everyday. The good simple life of a happy rastafari.

Negril, we will be back!

Ya, man!

Me sikra oss veeeldig god tid på flyplassen i Miami før avreise til kingston, Jamaica. Av erfaring. Og godt var det!
Etter kjapp og grei innsjekk gjekk me til British Airways skranken for å sjekke om bjørnen hadde dei riktige papira,
forsikringsmessig, slik at ho får dekka utgifter ved forsinka bagasje. Superdama frå hin dagen tok ein rask sjekk for
å forsikre seg om at sekken min var i Kingston, men det var den sjølvsagt ikkje. Den var sendt tilbake til Miami.
Heldigvis hadde me tid til å sjekke den inn i tillegg. Og me kom oss omsider til Jamaica. Hurra! Etter over ein time i
passkontroll-kø vart me møtt av ein blid bamse på utsida. Me hadde tatt kontakt med den snille David Parkes gjennom
våre fine venar, Sarifa og Peder. Han viste oss all gjesmildhet som Jamaica ha å by på. Ein liten sightseeing, middag og
velkomstdrink rakk me før me krølla oss i saman i stova hans for natta. Tenk å opne heimen sin slik til folk ein ikkje
kjenner eingong! David fann eit fint lite hotell til oss dagen etterpå, sentral og trygt. Kingston er jo ein belasta by,
der sjølv lokale vegrar seg for å gå åleine down town. Men me budde innanfor trygge gjerder, med basseng og bar. I løpet
av våre dagar i Kingston fekk bjørnen besøkt strippeklubb (og yeah, skal me sjå det verkelege Kingston so må man berre
hoppa i det. Og her vanka både menn og damer. Litt som ein nattklubb med halvnakne betalte damer. Svært fascinerande, men
litt ukomfortabelt.), begge fekk prøvd seg på kasino (eller "gaming club" som dei kallar det der. Casino er ikkje lovleg, so
då skiftar dei berre namn.), ete god mat, drukke rom og cola, tusla i fine zoologiske og botaniske hagen, lærte om piratar og
spansk innflytelse gjennom informative utstillingar på Institute of Jamaica og hadde ein bratt og svingete, men fin kjøyretur
opp til Strawberry Hill. Restauranten me skulle til der var desverre stengt, men utsikta var fantastisk og vegetasjonen
langs vegen flott, så det var slettes ikkje ein bortkasta tur likevel. Og sist, men ikkje minst, besøkte me Bob Marley's
tidlegare heim i Kingston, som kona hans har gjort om til museum. Her fekk me ein guida tur gjennom eigendommen, med mykje
god informasjon om Bob's liv og musikk. Anbefalast! Ellers vart det litt plasking i bassenget, drinkar, øl, god mat og
mange koslege samtalar med nye vener.

Overarbeida David jobbar hardt og trengte sårt litt tid til avslapping og nedstressing. So når han ville ta oss med til Ocho
Rios på eit "all inclusive"-hotell var me skeptiske, men vart med likevel. To dagar i fullstendig luksus var vel ikkje heilt
oss, men me hadde ei fin tid med masse plasking i bassenget (bjørnen kan no gå på nevane under vatn.), lett padling utpå
havet, sløving i sola, masse gos mat (ein liten veggis-himmel faktisk) og snorkling. Fine fargerike fiskane! Det vil me gjere
meir! Ellers masse rom (måtte til for å tåle alle dei bleikfeite britane som velta seg på bassengkanten), nokre nye
bekjentskapar og skravling i hytt og pine. Me nytte det så godt me kunne, men det var likevel godt å sei farvell til luksus-
livet og hive seg på bussen til Montego Bay. Koslege Chris heldt oss med selskap siste dagen og var snill og kjøyrte oss til
bussen. Han tok vårt farvell nokså tungt og har til dels telefontorturert den vesle bjørnen i etterkant. (Ikkje oppmuntra!
Heilt sant!) Men me var glade og fornøgde der me vendte nasa vestover mot vårt siste mål på Jamaica; Negril.






By experience we made sure to have good time at the airport in Miami before departuring to Kingston, Jamaica. And good thing we did!
After a quick and easy check-in, we went to the British Airways desk to check if the little bear had all documents required for the insurancecompany to cover the expenses due to her delayed luggage. The superlady from the day before took a quick check to see if her bag was still in Kingston, wich, of course, it was not. They had returnet it to Miami.. Luckily we had time to check-in that one as well, and finally we arrived in Jamaica! Hurray! After more than an hour queing for immigration, we met a smiling man. Through our good friends, Peder and Sarifa, we made contact with David Parkes. He showed us all the hospitality Jamaica had to offer. A quick sightseeing, dinner and a welcoming-drink before we curled up for the night in his livingroom. Imagine opening your home like that to people you don't know!
The next day David found us a nice little hotel, central and safe. Kingston is not a safe city. Even locals hesitate to go down-town by themselves. But we stayed within safe fences with a swimmingpool and bar.
During our days in Kingston the little bear got to wisit a strip-club (oh yeah, if you're gonna see the real Kingston, you might as well jump to it. Both men and women came to this club. Kind of like a nightclub, only with paid, half-naked girls. Very facsinating, but uncomfortable), both of us got to try the casino (or the gaming-club as they called it. Casinos are not legal, so they change the name. Make perfect sense..), had good food, drank rum and cola, walked around in the beautiful zoo and botanical garden, learned about pirates and the spanish influence through informative exhibitions at the Institute of Jamaica and had a steap and winding, but nice drive up to Strawberry Hill. Unfortunately the restaurant we were going to was closed, but the view was beautiful, so it was not a waste of time at all. And last but not least, we visited the Bob Marley's former home in Kingston, wich his wife has turned into a musemum. We had a guided tour around the property, where we learned about bob's life and music. Recommended!
Other than that there were some splashing in the pool, drinks, beer, good food and many good conversations with new friends.

David works too much and needed some relaxation, so he invited us to Ocho Rios for an all-inclusive-weekend. We were a bit sceptic, but tagged along anyway. Two days of total luxury is not us at all, but we tried hard, and managed to have a good time. Lots of splashing in the pool (the little bear can now walk on her hands under water), kayacking on the sea, lazing in the sun, lots of good food ( a small veggie-heaven) and snorkeling. Beautiful and colorful fishes! We want to do more of this! And ofcourse, lots of rum (this was needed to bare the sight of all the fat, white british people lying around the pool), some new acquaintances, and talking here and there..
We tried to enjoy it the best we could, but it was a relief saying goodbye to the luxury and getting on the bus to Montego Bay. Nice Chris held us company the last day, and was kind enough to drive us to the bus. He took our goodbye quite hard, and have partly phone-terrorised the little bear since we left Ocho Rios (not encouraged. Promise!)
We were quite happy on our way to our last stop in Jamaica; Negril!

Kjapp oppdatering

Eit kjapt innlegg for aa sei beklagar for manglande kommunikasjon alle saman!! Me sit no i Havana, Cuba og har det kjempefint! Her har me vore sidan onsdag kveld og trivst godt. I morgon reiser me vidare til Trinidad paa soerkysten. Det har desverre vore daarleg med internett-tilgong den siste tida, difor har det vorte daarleg med oppdatering her. Men fortvil ikkje! Me har hatt det supert paa Jamaica (og her ogsaa, til no) saa det kjem nokre fine innlegg saa snart me faar kobla til vaar eigen pc. Lovar!!

Saa foelg med! Ikkje gje oss opp heilt enno :)
...men no er det tid for smaa bjoernar og tigrar aa legge seg. Natta!

Klem til alle heime fraa den vesle bjoernen og den vesle tigeren

Adios Miami

Tida i Miami er over, og her kjem ei oppsumering av kva me gjorde der:

Hadde eit par dagar på South Beach, og det var nok. Altfor travelt for vår smak og berre masse folk som skal visa seg med å køyre rundt i fancy bilar og sit på dei kulaste (les: bråkete) restaurantene og drikk mojitos frå bøtter og suppeskåler. Det var veldig fint der, men hadde vore finare om alle folkene va vekke.. :P

Hadde og eit par turar til Downtown Miami. Første dagen havna me midt i ein demonstrasjon mot Chavez og for eit fritt, demokratisk Latin-Amerika. Fekk klatra opp på ein mur der me såg litt betre og stod der ei stund og følgde med på han som tala og mengden som svara med applaus og "No mas Chavez".
Vandra gatelangs for å finna ein koseleg café me kunne sitja på, men me var tydeleg i feil del av byen, for her var verken folk eller caféar.. Og så byrja det å hølje ned. Då gjekk me likegreit inn på ein butikk og kjøpte oss kvar vår kjole.. ;)
Møtte ein kar på eit gatehjørne då me venta på at regnet skulle roa seg litt så me kunne bevega oss uten å verta kliss blaut. Kevin, som han heitte, var svært hyggeleg og pratesjuk. Spurde mykje om Noreg og var spesielt interresert i helsetilbodet vårt, då Obama prøver å innføra noko liknande. Han viste oss vegen til Bayside, ei lang rekke med butikkar, bodar og restauranter. Her fekk med oss ein god middag og ei flaske vin medan været letta.

Kjende då me drog frå Miami at det var nok med 5 dagar.. Slikt byliv er ikkje for oss.. ;)



For our english speaking friends:
Our time in Miami is over and here's a short summary:

We had a couple of days in South Beach, but it was too busy for us, full of people showing off in their fancy cars, drinking mojitos from buckets and bowls in noisy restaurants. Would have been nice without all the false people... :p

Then spend a few days in Down town Miami. We tumbled over a demonstration against Chavez, for a free and democratic Latin America. Then we proceeded further into the city and tried to find a nice cafè to sit an relax a bit. Apparantly we were in the wrong part of the city, cause there were neither cafès or people. And it started pooring down. Luckily Kevin, a nice talkative american entertained us under the roof for a while, discussing health politics and giving us an insight in the american society, before he gently pointed out the way to the Bayside when the rain slowed down. With lots of small touristy shops and restaurants we found a nice place to enjoy a bottle of wine and a nice dinner.

Took an easy farewell with Miami after 5 days. This kind of citylife is not for us ;)